Linge-kar

Bjørn Pedersen

1922-2012

Bjørn Pedersen

Oppvekst

Bjørns oldeforeldre var Peder Johannes Sjursen Velle (1831-1901) og Kristiane Larsdatter f. Brungot (1822-1905). De var begge av gammel bondeslekt fra Ørsta og han er nevnt som husmann og sjømann.

Farfaren var Carl Pedersen(1848-1907), gift med Mine Ingeborg f. Jacobsen (f.1849-1917) fra Førde. De bodde i Bergen og han var kaptein i utenriksfart.

Bjørns foreldre var: Karl Christoffer Pedersen (1879 -) og Betzy Lagertha Natalia f. Andersen (f. i Oslo 1884 - d. 1932). De hadde fire barn: Carl (Kalle) f.1908, Benny f. 1912 (g.Helland), Else f. 1918 (g. Sætre), Bjørn f. 1920. Faren var kaptein i utenriksfart og døde i 19nn i Galveston i Texas.

Bjørn var altså den yngste i søskenflokken og ble født den 13. august 1920. I barndomsårene bodde familien på Sydnes i Bergen men omkring 1930 flyttet de til Oslo. I 1932 døde moren og i romjulen det året reiste Bjørn til Ørsta for å bo hos slektningene sine der, Signy og Rasmus Digernes. Han gikk de to siste årene på folkeskolen i Ørsta og ble konfirmert i Ørsta kirke i juni 1934. Senere det året flyttet han tilbake til Oslo og fikk seg arbeid, en tid som volontør på et kontor i Oslo. Om somrene tilbrakte han og familien det meste av tiden på Gressholmen og her kom han i kontakt med fly-miljøet på Oslos første flyplass, Gressholmen sjøflyhavn.

Krigsutbruddet 1939/1940

I november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland, det som ble opptakten til Den finske vinterkrigen. Sammen med fire kamerater var Bjørn da på vei til en konkurranse i seilflyging i Finland. På grunn av krigshandlingene ble konkurransen avlyst og Bjørn meldte seg som frivillig for å hjelpe Finland i forsvaret mot bolsjevikene. Som maskingeveærskytter i et infanterikompani var han i kamp helt opp til den russiske grensen ved Salla-fronten. Krigshandlingene varte fram til mars 1940 da Finland gikk med på en fredsavtale.

Den 9. april 1940 kom Bjørn tilbake til Oslo med tog fra Sverige, og på Østbanestasjonen dumpet han rett opp i de tyske troppestyrkene som hadde marsjert inn i byen den samme dagen. Han var aldri i tvil om at han skulle melde seg til forsvar av landet, og allerede dagen detter reiste han nordover sammen med to kamerater, Martin Gran og Kristian Nyerrød. De kom seg til Hamar der de fant norske styrker fra Opland Dragonregiment, og de fikk seg våpen og norske uniformer.

Bjørn og kameratene hans fulgte deretter med de norske styrkene nordover og de tok del i noen trefninger og aksjoner opp etter Gudbrandsdalen. Bjørn kom til sist til Åndalsnes, og i Isfjorden ble en del av de norske styrkene samlet. Det ble da snakk om å legge ned våpnene og å gi opp motstanden, men Bjørn og kameratene hans ville ikke være med på noe slikt. De tok seg så over til Molde og videre ut til kysten ved Bud, for å forsøke å komme seg videre nordover til Nord-Norge.

Om kvelden den 3. mai kom de til Vevang og der fikk de komme om bord motorkutteren «Kryssern». Kaptein på båten var Knut Huse. Båten var rekvirert av marinekommando Møre og ble brukt til ulike oppdrag; nå var de på vei nordover med forsyninger, norske soldater og noen sivile, mellom dem Sigrid Undset, Stina og Fredrik Paasche og familien Olav Scheflo. De sivile gikk i land på Grønnøy litt nord for Mo i Rana, for å reise over grensen til Sverige, mens Bjørn og kameratene hans fulgte med til Tromsø. Kort tid etter kunne de melde seg tilbake til norske styrker, på Bardufoss flystasjon.

Alle tre hadde litt erfaring med flyging fra før, og de begynte på en flyskole for opplæring til flygere. Kaptein Ole Reistad beordret instruktører og et fly til formålet, en Tiger Moth. De to kameratene til Bjørn ble også senere jagerflygere og deltok i luftkrigen mot Tyskland.

Natten til 7. juni ble Bjørn og kameratene hans vekket med beskjed om at de kunne få bli med et skip som skulle til England, om de ville reise. Den samme natten dro de til Tromsø, og senere den dagen gikk de om bord på den engelske krysseren «HMS Devonshire». Om bord på skipet var også kongen og kronprinsen og mange framstående nordmenn, mellom dem medlemmer av den norske regjeringen. Professor Wilhelm Keilhau var også med på skipet, og han skrev senere diktet «7de juni 1940» der ett av versene trolig gav uttrykk for følelsene til de fleste ombord:

Vi sto på dekk og stirret,

en håndfull tause menn.

Vi seilte bort fra Norge,

- vi visste knapt hvor hen.

Men ett vi sikkert visste:

«Vi kommer nok igjen!»