Minne frå krigstida 1940-1945
fortalt av Rigmor
Digernes Furseth
Eksplosjonen
Den
20. april 1944, klokka ni minutt over halv ni om morgonen, eksploderte det
nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» der det låg
ved festningskaia på Vågen i Bergen. Skipet hadde 120 tonn med ammunisjon om
bord og eksplosjonen var den største av
sitt slag som hende under okkupasjonen av Noreg i krigsåra 1940-1945. Omkring
160 menneske, mellom dei nær hundre sivile, vart drepne og om lag 4800 personar
vart så sterkt skadde at dei måtte til behandling hos lækjar. 131 hus vart rett
og slett blåst bort av trykkbølgja, 117 andre hus vart så sterkt skadde at dei
seinare måtte rivast og om lag 3500 hus fekk større eller mindre skader. Ein
del av ankeret til «Voorbode» vart funne att ved
Sandviksfjellet, 400 m over havet, om lag 3 km frå eksplosjonsstaden (ei
minneplate ved «Ankerhytten» markerer i dag staden). Eksplosjonen sende
flodbølgjer rundt om i heile Vågen og mange båtar vart slengt opp på land.
Lufttrykket feia over byen som den verste orkan, store mengder takstein vart
blåst ned i gatene og tusenvis av vindaugsruter vart knuste.
På
ein augneblink vart hamna og store område av Bergen gjort om til eit inferno.
Biletet ovanfor viser korleis det såg ut ved Festningskaien og kaiområdet
Bradbenken, etter eksplosjonen. (fotograf: ukjend) Eksplosjonen
skjedde på Hitler sin 55-års fødselsdag og tyskarane trudde difor i
førstninga at det var ein sabotasjeaksjon. Seinare granskingar slo fast at
eksplosjonen skuldast ei ulukke og at tyske styresmakter sjølv måtte bere
hovudansvaret for at skipet i det heile teke hadde fått løyve til å gå inn på
hamna i Bergen. |
Sydnesgaten
Denne
torsdagsmorgonen stod ei lita jente ved det opne kjøkkenvindaugo i andre etasje
i Sydnesgaten 23. Det var Rigmor som var på vitjing
oppe hos den eldre dama som budde der saman med mannen sin. Ho har fått vite
seinare at dei heitte Magnus, og at det var dei som eigde huset. Rigmor og
familien hennar budde i første etasje av huset, men ho minnest at ho var ofte
oppe hos denne dama, der ho alltid vart teken vel imot.
Rigmor
har ikkje konkrete minne om sjølve eksplosjonen, men hugsar berre at eit kvart,
ein stein eller ein metallgjenstand, fauk inn gjennom det opne vindauget og
small i veggen bak henne. Ho trur kanskje at ho nett då hadde bøygd seg ned,
eller flytta litt på seg, i alle høve må
det ha vore nære på at ho kunne ha mist livet, der og då. Huset i Sydnesgaten 23 vart ikkje øydelagt, det står der framleis,
og truleg var det ingen som vart alvorleg skadde der i nærleiken, men
eksplosjonen vart den direkte årsaka til den store endringa som skjedde i livet
til Rigmor den sumaren.
Krigsåra i Bergen
Dei
første tre åra av livet budde ho saman med familien sin i loftsetasjen i eit
hus i Fløenbakken 2 i Bergen (huset er borte i dag).
Far hennar var Ragnvald Wisnes (1911-1996) og han
hadde arbeid som sjåfør. Mor hennar heitte Bergliot (1911-1997), oftast kalla
berre Bella, og Rigmor hadde to eldre sysken, Alma som var fødd i 1936 og Arne
som var fødd i 1938. Yngstesyster hennar, Eva, vart fødd i oktober 1942. På
grunn av dei vanskelege og usikre tidene i Bergen i 1940, heilt i byrjinga av
krigen, reiste Bergliot til barndomsheimen sin på Austrheim då ho vart gravid
med Rigmor. Austrheim er ei lita kommune som ligg 6-7 mil nord for Bergen. I
juni 1940, midt under kyrkjetida på jonsok-dagen, kom Rigmor til verda. Den 20.
august vart ho døypt i Austrheim kyrkje og fekk namnet Rigmor Berit Wisnes.
Fotografi
frå 1962: Rigmor på gamle tomter; framfor huset i Sydnesgaten
23. |
Men
krigen var særs nær, og dei levde alle med uro og angst for kva som kunne
skje. Det var for lite av alt, ikkje
minst var det knapt om mat, og mangelfullt og feil kosthald i denne tida gjorde
nok sitt til at ho fekk helseproblem som ho har måtte stri med seinare i livet.
I
det store skulehuset, Dragefjellet skole,
var det forlegning av tyske soldatar; Rigmor såg dei ofte og ho kan
framleis minnest lyden av taktfast gange når soldatar marsjerte i gatene. Dei
hadde og fengsel der, mange av fangane
skal ha vore russiske, og verst var lyden av angstrop om netene, frå fortvilte
fangar som vart forhøyrt og torturert av tyskarane. Sjølv så lita som ho var, skjøna ho at noko fælsleg
hende der på hi sida av gata, og det gjorde vondt og sette varige spor i eit
lite barnesinn. Det gjekk ofte flyalarm,
og då måtte dei springe i bomberommet som låg litt lenger borte, i Øysteinsgaten. Ein gong hende det òg at tyske soldatar kome
ubedd inn i heimen midt på natta og lyste med lykter ned i sengene. Dei var
truleg på jakt etter ein fange som hadde rømt.
Både
Rigmor og broren Arne hadde brune augo, og særleg Rigmor hadde ein utsjånad som
ikkje var typisk norsk, og det kunne nok hende at tyskarane hadde mistankar om
at Ragnvald ikkje var far deira. Nokon reell vanske med dette fekk Rigmor
likevel aldri.
I
krysset der Fløenbakken endar ned mot
Møllendalsveien, står det framleis eit hus, men der er ingen butikk lenger. Ho
som var butikkdame der den gongen, skjøna etter kvart at Rigmor hadde «rømt»
heimanfrå og tok kontakt med politiet, og slik kom ho heim att. Foreldra til
Rigmor hadde sjølvsagt vore redde for henne. Dei òg hadde teke kontakt med
politiet og det hadde vore leita både høgt og lavt etter henne, og ein kan lett
forstå at gleda var stor då ho kom til rette.
Evakuering
Etter eksplosjonen
på Vågen våren 1944, vart stoda for folk i Bergen mykje vanskelegare, særleg
for dei som var dårlegast stilt og hadde mange born. Krigen kom endå nærare, og
byen vart ofte utsett for bombeåtak frå allierte fly. Sydneset var eit dei
utsette områda, noko som skulle vise seg med full tyngde natta til den 29.
oktober 1944, då bydelen Nøstet vart bomba. Bombeangrepet skjedde på grunn av ein feil;
målet var i røynda ubåtbunkeren i Laksevåg, men alle vindaugo i huset i Sydnesgaten 23 vart knust, og det blir fortalt at stein
fauk heilt inn i senga til foreldra.
Etter den store
eksplosjonen vart det over heile landet sett i verk innsamlingar av naudhjelp
og pengar for å hjelpe folket i Bergen, og i byen vart eit stort hjelpeapparat
sett i sving. Alt i mars 1944 hadde ein byrja med å evakuere born til
privatpersonar og feriekoloniar i ulike deler av Sør-Noreg («Barnehjelpen»), og
etter eksplosjonen vart arbeidet intensivert. Ein reknar med at i 1944 og 1945
vart mellom 7000 og 8000 born sende ut av byen til sumaropphald på landet,
mellom dei om lag 400 born som vart sende heilt til Gøteborg i Sverige.
Alt den 21. april
1944 skreiv Møre-Nytt om eksplosjonen i Bergen, og Ørsta hjelpekorps og Ørsta sanitetslag
sette straks i verk arbeidet med å samle inn varer og pengar. Ein
innsamlingsstasjon vart etablert på folkehøgskulen, og folk vart oppmoda om å
gi kjøkkenutstyr, barneklede og bleier, sengeustyr, klede og matvarer. Ørsta
hornmusikk spela ved fontena og samla inn pengar, «og det var ikkje lite»
skreiv Møre-Nytt. I avisa den 24. april er det nemnt at alle bygdene her ikring
heldt innsamling. Alt vart nokså snøgt sendt til Bergen med båt, der Røde Kors
stod for utdeling til dei som trong hjelp. Berre få dagar etter eksplosjonen gjekk
den første sendinga frå Ørsta, via Nordfjordeid til Bergen, og avisa fekk
opplyst at dette var den første sendinga som kom fram til Røde Kors i Bergen.
Den 28. april kom
det oppmoding i avisa om å ta imot born som trong å kome bort frå den
bombeherja byen. Det var blitt skipa ei nemnd som skulle ta seg av arbeidet med
å finne rom åt dei her i Ørsta. I nemnda var fru Martha Johansen, fru
Albertsen, fru Agnes Ose og Peter Kjeldseth Moe.
Mellom dei mange ørstingane som melde seg på for å ta imot born, var Signy og
Rasmus Digernes.
Lysing
i Møre-Nytt, fredag 28. april 1944 |
Familien Wisnes i Bergen fekk tilbod om å sende to av borna ut av
byen. Alma vart send til ein familie i Sogn og Rigmor skulle få kome til Ørsta,
medan Arne og Eva vart verande att heime i Bergen. Ragnvald var sterkt i tvil
om han kunne orke å sende frå seg Rigmor, berre knapt fire år gamal, men det
enda med at han tok henne med seg ned til hamna der ho, saman med ei mengd
andre born, vart teken om bord på dampskipet
«Mørejarl» for å ta fatt på sjøferda til Sunnmøre. Det blir fortalt at han
angra seg på vegen opp gjennom bygatene, og han sprang attende til kaia for å
hente henne heim att. Men då var det for seint og båten hadde lagt frå land.
«Eg hadde fått forklart kvifor eg måtte reise, og etter det eg
hugsar var eg ikkje redd for å fare. Eit par minne frå turen, sit framleis i
hugen på meg. Ein liten gut var nokså fortvila, og eg hugsa at han i sinne og
frustrasjon kasta maten sin bort etter dekket, eg trur det var ei vafle. Eg tykte at det var reint forkasteleg at nokon kunne
hive mat, og eg skjente han huda full. På ferda vart det litt sjøgang, og for
meg var det sjølvsagt nytt og uvant å kjenne eit voggande skipsdekk under
føtene. Eg hugsar at eg stod ved eit vindauge og såg på bårene som brøytte mot
skipssida. Kanskje var eg litt redd, og eg minnest at eg lutte meg skiftevis motsett
av den voggande rørsla, slik at båten ikkje skulle rulle rundt.
«DS
Mørejarl I» gjekk i rute mellom Bergen og Trondheim i åra 1925-1951. |
Søndag 7. mai 1944
kom dei første «bergensborna» til Ørsta. Dagen etter
stod det i Møre-Nytt at 38 born kom med buss, truleg frå Festøya, og dei stogga
ved Folkehøgskulen, der folk hadde samla seg for å ta imot. I avisa vart det
sagt at «dei såg ut til ha humøret i orden, trass i ein strabasiøs tur, og dei
fleste såg ut til å vere under 10 år». Dei vart deretter plassert hjå sine
respektive «sommar-foreldre», og slik kom Rigmor til Signy og Rasmus Digernes.
Signy var ein ihuga fotograf, og det første biletet ho tok av Rigmor, var i «Dogata», der ho sit på kofferten sin, med merkelapp rundt
halsen, litt undrande på kven dei var, det framande paret som tok imot henne og
kva for lagnad som no var ventande.
7.
mai 1944: Dei 38 bergensborna vart møtt av sine
respektive «sommar-foreldre» ved folkehøgskulen i Ørsta. (Teikninga er henta
frå heftet «Ørsta røde kors hjelpekorps 50 år» – utgitt 1992 v/red. Magne
Ivar Sætre) |
Rigmor i Dogata, mai 1944
(fotograf: Signy Digernes). |
Mange
hadde møtt opp på plassen nedanfor folkehøgskulen for å ta imot bergensborna. Huset i bakgrunnen er folkehøgskulen sin
gymnastikksal og det kvite huset til høgre er Foldal-huset.
(foto: Signy Digernes) |
Rigmor blir Ørstajente
Det var sjølvsagt ein
stor overgang frå det krigsherja bymiljøet i Bergen og til fredlege Ørsta.
Signy og Rasmus var velmeinande og hjelpsame, og Rigmor tilpassa seg nokså
snøgt det nye livet. Den nye heimen hennar vart Digerneshuset
ved Kyrkjegata. Nokre hendingar frå den første tida gjorde sterkt inntrykk på
både Rigmor og dei to vaksne. På ein tur ut om Morkabrua,
kom Rigmor midt ut i ei eng med grønt gras og fargerike blomar, eit syn som den
vesle byjenta knapt nok hadde sett før. Då stemde ho i med songen «Perleporten åpner
seg» som ho hadde lært på sundagsskulen i Salem i Bergen, og ho tykte visst at det
var nett slik det måtte sjå ut i Guds himmel.
«Eg plukka ein bukett med dei fine blomane», fortel ho,
«og etter ei stund møtte vi ei ørstadame som Signy og Rasmus
kjende, og eg gav henne buketten. Ho takka pent, men då ho gjekk vidare, såg eg
at ho kasta buketten frå seg. Eg minnest at eg tykte det var reint uforståande
at ho kunne berre kaste frå seg ein slik kostesam blomebukett. For henne var
buketten sjølvsagt berre nokre vanlege markblomar, for meg var han som skiraste gullet.»
Då Rigmor skulle gå
til sengs den første kvelden, ville ho legge seg med kleda på. Det var ho van
med frå Bergen, sa ho, for om flyalarmen gjekk og dei måtte springe til
bomberommet, vart det ikkje tid til å kle på seg. Signy kunne då trøyste henne
med at ho trygt kunne legge seg i nattdrakta, for nokon flyalarm var ikkje
vanleg i Ørsta. Det tykte Rigmor var fint å høyre, og kommentaren hennar var: «Å gu kor deilig!».
«Senga mi var plassert tett ved eit vindauge», fortel Rigmor, «slik at eg kunne ligge å sjå opp på stjernehimmelen.
Men der var det mange lys, fleire enn eg hadde sett før, tykte eg, og med ein
gong vart eg mint om det eg hadde opplevd i Bergen, og eg fekk ein angst i meg for at lysa kanskje
kom frå farlege fly der oppe, som kunne kome til å sleppe ned bomber.»
Det var mange i
vennekretsen til Signy og Rasmus som tykte det var rørande å få oppleve
reaksjonane til den vesle «bergensjenta», og Henrik
Straumsheim skreiv diktet «Stjernerap» etter inspirasjon av det han fekk høyre
om opplevingane til Rigmor. Den første utgåva av diktet vart trykt i
«Ungdomsvon» nr 20 (1950) under tittelen «Barn av si tid». Seinare skreiv han
det om, og i ny versjon kom det med i diktsamlinga «Morgonlandet» som kom ut i
1963.
Signy og Rasmus
hadde ikkje born sjølve, og mellom dei og Rigmor vart det nokså fort knytt
sterke band som gjorde det vanskeleg å skiljast. Om hausten reiste Signy og
Rasmus saman med Rigmor til Bergen, for å sjå henne vel attende til foreldra.
Etter mykje om og men, vart det då til at Rigmor kunne få kome attende til
Ørsta for å vere der enno ei tid, og til sist gjekk det slik at då krigen
slutta, vart ho verande i heimen til Signy og Rasmus. Det tok sjølvsagt ei tid
før ho heilt ut tilpassa seg det nye livet og Signy fortalde at ho i byrjinga var
som ein liten villkatt, alltid på vakt for det som hende omkring henne.
I den første tida
fekk Rigmor lære å kjenne dei nye slektningane sine, og ho hadde mest kontakt
med dei vaksne i den næraste familien til Signy. Rigmor fortel at ho treivst
godt med det, ho vart godt motteken av dei og kjende seg snart trygg i deira
selskap. Etter kvart vart ho kjend med andre born i grannelaget, særleg ei
jente som ho seinare har hatt som nær veninne i alle år. Rigmor tala sjølvsagt bergensdialekt og skarra på r’en,
då ho kom, men ho bestemte seg sjølv for at ho ville tale «ørsting», og ho
fortel at ho gjekk lenge og øvde seg målmedveten på rulle-r’en.
I god tid før ho byrja på barneskulen var ho blitt fullt ut ørsting, både i
talespråk og tenkesett.
Digerneshuset ved Kyrkjegata vart den nye barndomsheimen til Rigmor.
Fotografiet er truleg
teke ein gong på slutten av 1940-åra. |
Sjølv om ho fekk
nye foreldre og ein ny heim i Ørsta, var ho ofte på vitjing i Bergen, og i alle
år seinare hadde ho alltid eit godt og nært tilhøve til foreldra og dei tre syskena
i Bergen. Vinteren 1958/1959 gjekk Rigmor på Ant. Johannesens Handelsskole i Bergen og då budde ho heime
hjå fordeldra, som på den tida hadde flytta frå Sydnesgaten
og hadde fått seg leilegheit i eit rekkehus i Løvstakklien.
Litt bakgrunnsstoff:
Diktet
«Stjernerap» er henta frå diktsamlinga «Morgonlandet» av Henrik
Straumsheim. (Noregs boklag, Oslo 1963).
(
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007050200012 )
«Onkel
Arthurs skumringsfortellinger. Ser. 7», av Maxwell, Arthur S, Norsk bokforlag, Oslo 1946. (
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014011708059 )