Linge-kar

Bjørn Pedersen

1922-2012

Opplæring 1940/1941

Kort tid etter at Bjørn var kommet til London, gikk turen videre til Canada for å fortsette med flygerutdannelsen ved flyvåpenets treningsleir, Little Norway, nær Toronto. Etter avsluttet kurs ble han, av medisinske grunner og en vrangvillig lege, likevel ikke klarert til fly-tjeneste sammen med de andre i kullet. Bjørn’s kamerat Kristian Nyerrød kommenterte dette i sin bok etter krigen: «Jeg har siden hatt en bestemt følelse av at vår norske lege, som var alene om undersøkelsene, av prestisjemessige grunner ikke kunne la alle passere. Det ville kanskje virke mistenkelig ukritisk. Bjørns senere krigsinnsats i Kompani Linge viste til fulle at han fysisk var på topp.»

Nå ville Bjørn tilbake til Europa og ville ikke vente lenger med å komme i aktiv tjeneste. I Canada hadde han fått høre om Martin Linge og karene hans, og sommeren 1941 ble han med en av de store konvoiene over Atlanterhavet og kom seg tilbake til England for melde seg til tjeneste ved Kompani Linge. Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1) ble opprettet av det britiske Special Operations Executive (SOE) i juli 1941. Kompaniet bestod av norske frivillige, og det uoffisielle navnet, Kompani Linge, kom fra den første kompanisjefen, kaptein Martin Linge. Kompaniet skulle delta i britisk ledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje. Ved krigens slutt var NORIC 1 rulleført med 245 soldater, 530 hadde deltatt i kompaniet og av disse hadde 57 falt i tjeneste.

De som skulle i aktiv tjeneste i Kompani Linge måtte gå gjennom en rekke kurs for å bli opplært til kommandosoldater og sabotører. Bjørn fikk lære våpenhåndtering, spionasje, sprengningsarbeid, fallskjermhopping o.l. Han fikk lære «Jiu-jitsu» og «silent killing» og fikk til og med opplæring i å kjøre damplokomotiv.  

Etter en tid kom Bjørn med i den spesielle gruppen som ble kalt «operasjon Barbara» i regi av Royal Navy, den britiske marinen, og fikk opplæring i bruken av en helt ny fartøy-type: enmannsubåten (midget submarine). Båt-typen ble kalt «Welman» og ble utviklet i England under den andre verdenskrigen. Den var om lag seks meter lang, hadde en aksjonsradius på litt over 60 km og kunne være ned-dykket i flere timer i strekk. Ubåten hadde ikke periskop, men piloten satt med hodet inne i «tårnet» og måtte gå til overflaten for å orientere seg. Opprinnelig ble ubåten først tenkt brukt av avdelingen «Combined Operations», men høsten 1943 vurderte general Robert Laycock at den var uegnet for deres formål. Den ble da omdisponert til bruk i marinen, herunder commando-operasjoner mot Norge, og ble overført til baser på Orknøyene og Shetland.

Bjørn var altså en av nordmennene som fikk opplæring i bruk av denne ubåten, og det var da, trolig den 9. september 1943, at han ble utsatt for et uhell som nesten kostet han livet. Han lå ved siden av depotskipet «HMS Titania» og skulle teste en ubåt som nettopp hadde vært til overhaling, da båten plutselig tok inn sjø og sank til bunns med Bjørn ombord. Etter noen dramatiske minutter dukket han opp på overflaten, tilsynelatende livløs og blødende fra ører, nese og munn. Han hadde gjort en «free escape» fra 60 m dyp! Han hadde da vært under vann i ca en halv time og trolig var det bruken av en primitiv pustemaske, såkalt «monsen-lunge», som reddet livet hans. Takket være Bjørns gode fysikk, og rask og fagkyndig behandling av personell på basen, kunne han etter kort tid forlate sykelugaren. En engelsk offiser, CDO Cyril Lafferty, som var ombord på det nærliggende skipet HMS Reclaim, fortalte at Bjørn straks etter (to dager senere?) kom opp igjen på dekk og bad om å få ta ut en annen ubåt for å fortsette med øvingen, og han avsluttet slik: «This was typical of those cool-customer Norwegians».